
Karbonreaktivering er en nøkkelprosess som gir karbonmaterialer utmerkede adsorpsjonsegenskaper og overflateaktivitet. Dens essens ligger i å regulere mikrostrukturen og overflatekjemiske egenskaper til karbonmatrisen ved hjelp av fysiske eller kjemiske midler, for derved å oppnå målrettet design av materialfunksjoner. Under karbonreaktiveringsprosessen er det første trinnet termisk dekomponering og karbonisering av forløperen som danner grunnleggende strukturelle enheter av karbon sekskantede ringer som er tilfeldig arrangert. Disse enhetene er sammenkoblet gjennom van der Waals-krefter og kovalente bindinger for å danne det første karbonrammeverket. På dette stadiet har karbonmaterialet typisk et lavt spesifikt overflateareal og en lukket porestruktur, noe som krever videreutvikling av dets indre rom gjennom aktiveringsprosessen.
Fysisk aktivering bruker damp, karbondioksid eller luft som aktiveringsmidler. Under et temperaturområde på 800-1100 grader gjennomgår aktiveringsmiddelmolekylene oksidasjonsreaksjoner med karbonatomene i karbonrammeverket. Denne selektive etseeffekten skjer fortrinnsvis på de mer energiske aktive stedene i karbonstrukturen, for eksempel defekter, umettede bindinger og så videre. Når aktiveringsreaksjonen fortsetter, ekspanderer de opprinnelig dannede mikroporene lag for lag gjennom etsingen av poreveggene, og sammenkoblingen mellom tilstøtende mikroporer danner mesoporer, som til slutt konstruerer et multi-nivå porenettverk sammensatt av mikroporer, mesoporer. Den nøyaktige kontrollen av aktiveringstemperatur og tid er avgjørende i denne prosessen: for lav temperatur vil resultere i en langsom aktiveringsreaksjonshastighet og ufullstendig poreutvikling; mens for høy temperatur kan føre til overdreven forbrenning av karbonskjelett, noe som reduserer materialets mekaniske styrke og utbytte.

Kjemisk aktivering innebærer å introdusere kjemiske midler før eller under karbonisering. Mekanismen er mer kompleks enn fysisk aktivering og inkluderer dehydrering, katalytiske og etsende effekter. Sammenlignet med fysisk aktivering har kjemisk aktivering fordelene med lavere aktiveringstemperatur og høyere reaksjonseffektivitet, og introduksjonen av midlene endrer det kjemiske overflatemiljøet til karbonmaterialet - for eksempel kan fosforsyreaktivering beholde mer oksygen-inneholdende funksjonelle grupper, mens kaliumhydroksidaktivering har en tendens til å danne elektronrike alkaliske overflater{{4}.
Overflatemodifikasjonen under karbonreaktiveringsprosessen er et annet viktig aspekt for å forbedre de spesifikke egenskapene til materialet. I det høye-temperaturmiljøet til aktiveringsreaksjonen gjennomgår overflaten av karbonmaterialet kjemiske reaksjoner med aktiveringsmidlet og urenhetsgasser i atmosfæren, og danner oksygen-inneholdende funksjonelle grupper for for eksempel hydroksyl, karboksyl og så videre, samt en liten mengde nitrogen- og svovelgrupper. Typene og mengdene av disse funksjonelle gruppene påvirker direkte overflatefuktbarheten, den elektrokjemiske ytelsen og adsorpsjonsselektiviteten til karbonmaterialet -, for eksempel kan introduksjonen av karboksylgrupper betydelig forbedre materialets chelateringsevne for tungmetallkationer, mens tilstedeværelsen av pyridin-type nitrogen kan forbedre dets oksygenreduksjonsaktivitet. I tillegg gir overflatedefektene (som enkelt ledige stillinger, doble ledige stillinger og topologiske defekter) generert under aktiveringsprosessen rikelig med aktive steder for materialet, og demonstrerer unike fordeler innen energilagring, katalytisk konvertering og andre felt.
Fra den mikroskopiske mekanismen til den makroskopiske ytelsen, har utviklingen av karbonreaktiveringsteknologi alltid vært basert på korrelasjonsloven for "struktur - ytelse --applikasjon". Med bruk av avanserte karakteriseringsteknikker som synkrotronstråling og aberrasjons-korrigert elektronmikroskopi, har forskere fått en dypere forståelse av den dynamiske prosessen med poreevolusjon og dannelsesmekanismen til overflatefunksjonelle grupper under aktiveringsprosessen, og gir teoretisk veiledning for nøyaktig kontroll av mikrostrukturen til karbonmaterialer. I fremtiden, gjennom multi-skala-simulering og intelligent eksperimentell design, vil karbonreaktiveringsteknologi utvikles mot en grønnere og tilpasset retning, og utvide applikasjonsgrensene ytterligere innen miljøstyring, ny energi og høy-produksjon.
